HØR HØR!

TRÆR SOM SYNKER

Forbi plommehagen, gjennom plommehagen, ja forbi plommetrærne og den søte frukten - forbi røde plommer, forbi gule plommer, forbi trærne vi fikk klatre i og forbi trærne vi ikke fikk klatre i, forbi ripsbærbuskene og solbærbuskene, forbi stikkelsbærene, forbi gjerdet, over porten, med sykkelen, forbi trehytten med slengtauet, ned grusbakken og frem til den lille folkemengden ved innkjørselen, som en tiåring på sykkeltur, forbi alt dette og helt inntil voksne mennesker som prater stilt med hverandre, over hodet mitt.

Jeg hadde vært i huset mange ganger da jeg var mindre, jeg visste hvordan kjelleren så ut, jeg visste hvordan kjøkkenet så ut, og det åpne trappehuset, jeg visste hvor lørdagsgodtet lå gjemt, jeg visste hvor TVen sto, og at det ble spilt Sputnik på kassett, jeg husket teksturen i sofatrekket, men jeg visste også at alt dette sannsynligvis var forandret, for det var en annen familie der nå, med sine egne møbler og vaner, med barnerom og samværsrett hver onsdag og annenhver helg, barn som var for små for meg, og faren husker jeg kun fra en gang jeg var ballgutt noen måneder i forveien, han ga oss brus og t-skjorter på møtet før kampen, han utførte pliktene sine korrekt og uklanderlig. Jeg har også lyst til å si at han kjørte barna på fotballtrening selv de dagene de var hos moren, som om det stilte ham i et bra lys, som om jeg har lov til å dikte fritt om andre menneskers skjebne og hverdag - jeg visste at trappene måtte være slik jeg husker, at trappehuset gikk fra loft til kjeller, at man kunne knytte et tau i toppen av rekkverket og la det dingle fritt og helt ned, vi gjorde noe lignende selv, i vårt eget hus, vi lagde fallskjermer av plastposer, festet dem til actionfigurer og dyttet dem utfor, jeg ville se at mannen virkelig hang der, jeg ville tro på det jeg hørte, jeg ville se det, jeg ble sendt hjem, selvsagt, jeg trillet sykkelen opp bakken, jeg lente den inntil gjerdet, jeg tvang meg selv opp i det gode plommetreet, jeg tvang meg selv til å spise plommer, til å gjøre som barn gjør.

Og det er kanskje den fineste tiden på året, da når plommene modner, når ferien er over, når vi har begynt på skolen igjen, når vi har vokst noen nye centimeter, når nye forventninger skal innfris, kanskje var det sterke verb og uekte brøk vi skulle lære det året, vi måtte fortsatt vente et helt år på sløyd og forelskelser. Kanskje hadde jeg ingen andre valg enn å la hverdagen synke inn - jeg hater det uttrykket, synke inn - som om lekser og trening og barneselskap er de eneste erfaringene et barn kan gjøre, som om voksenlivet er et eneste langt fall, kanskje satt jeg bare og drømte meg bort hele fjerde klasse, dette var ikke noe å snakke om.